En dag med Sorokin

Vladimir Sorokin gjestet Bergen 4. november i forbindelse med lanseringen av romanen Køen på norsk (Flamme forlag, oversetter: Hege Susanne Bergan). Om formiddagen var han russiskfagets gjest til lunsj på På Høyden, og om kvelden arrangerte Studentersamfunnet i Bergen et godt besøktbokbad i Logen bar, der Sorokin samtalte med Martin Paulsen og Ingunn Lunde fra Institutt fra fremmedspråk, profesjonelt tolket for det norske publikum av Maria Kim Espeland.

Sorokin snakket om boken Køen, køer i dag og for 25 år siden, om hvordan det var å være forfatter bak jernteppet på 70- og 80-tallet, om sine ulike stiler, språket i bøkene sine, om forholdet mellom litteratur og politikk, om internettets betydning for litteraturen i dag, sine egne arbeidsmetoder, og mye annet.

Køen kom første gang ut i Paris i 1985. På spørsmålet om køens og Køens aktualitet i dag, røpet forfatteren at han hadde vært inne på ideen å skrive en Køen II, om dagens køer:

«Køene har endret seg i Russland i dag, særlig i Moskva. Mens man i Sovjettiden sto i kø, sitter man nå i bilene sine. Fenomenet er like tungt som det var i Sovjettiden, for bilene i Moskva er både dyre og skitne. Køen er et sterkt fenomen. [...]. Køen er et levende vesen, med sin egen etikk og estetikk. Et vesen som oppløser enkelmenneskets personlighet slik at den enkelte blir en del av køens kollektive etikk og  personligheten blir til en del av denne køen».

Sorokins siste roman, Sukkerkreml [Sakharnyj kreml', 2008], med handling fra 2028, har også et kapittel som heter «Køen». Hvorfor tar forfatteren opp dette temaet igjen, 25 år senere:

«Russland beveger seg i dag mot Sovjetunionen igjen, mentalt og etisk, derfor er det heller ikke vanskelig å forestille seg at vi har køer i 2028».

Sorokin karakteriserte alle sine seneste romaner, antiutopiene fra Blått fett (1999) og fremover, som forsøk på å se samtiden — dagens Russland. Romanen En opritsjniks dag [Den' opritsjnika, 2006], med handling lagt til 2028, i et isolert Russland omgitt av en ugjennomtrengelig mur og i et totalitært samfunn der arkaiske maktstrukturer er kombinert med høyteknologiske elementer. Langt på vei blir også boken tolket som en satire over Putins Russland:

«Antiutopiene gir muligheten til å betrakte  samtiden fra fremtidens perspektiv, som om vi snur kikkerten. De gir den nødvendige avstand. — Jeg arbeider etter prinsippet om å prøve og feile. Da jeg skrev En opritsjniks dag, hadde jeg lyst til å skrive en folkelig, nærmest Bakhtinsk roman. Litt uventet ble tok den form av en rå politisk satire. Ærlig talt hadde jeg ikke forventet det. Det er uforutsigelig. I det hele tatt er litteraturen uforutsigelig når den ikke skrives for pengenes skyld».

Hva betyr skrivingen for Sorokin selv?

«Jeg kan ikke la være å skrive. Litteraturen er som et sterkt narkotikum, både for leseren og ikke minst for forfatteren. Når man først har begynt å skrive, er det vanskelig å ikke fortsette. Jeg har ikke noe valg: det er som når du kaster deg ut i vannet, da tenker du ikke lengre på at du sto på elvebredden og vurderte å legge på svøm. Du bare svømmer. Jeg bare skriver. Som Salvador Dalí sa, jeg vet ikke hva kunsten er, men vi kan ikke klare oss uten. Det er en meget presis observasjon. Slik er det med litteraturen også. Den lar oss se noe i oss selv. Hver morgen ser vi oss i speilet — litteraturen lar oss se vår egen nakke også, som er helt nødvendig for en sann forestilling om mennesket og om verden vi lever i».

Sorokin er blitt anmeldt og utsatt for harde angrep fra ulike grupper i Russland som en følge av de bøkene han har skrevet. Nylig ble hans forfatterkollega Viktor Jerofejev anklaget for å spre ekstremisme og russofobi av en rekke konservative professorer ved Russlands viktigste universitet, MGU. Hvordan er det å være liberal, demokratisk innstilt forfatter i Russland i dag?

«Foreløbig kan man tillate seg det — at jeg sitter her i dag, er et bevis på det, men jeg understreker: foreløbig. På de siste ni år har Russland tatt et stort skritt tilbake i etisk forstand. Jeg snakker om etikk og ikke økonomi. I skolens lærebøker i sovjetisk historie står det for eksempel at Stalin var en fremgangsrik «manager» og at avtalen mellom Molotov og Ribbentropp var en riktig og god avtale — slike ting gir en tunge tanker».

Hva kjennetegner russisk litteratur i dag?

«Den gode litteraturen kjennetegnes av forsøket på å besvare tre viktige spørsmål: hvem er vi, hvor kommer vi fra og hvor går vi hen? Og det å forstå hva som foregår i Russland og hva russisk metafysikk er for noe».

Sorokin er en mann av mange stiler: konseptualist på 80-tallet, postmodernist på 90-tallet, mer tradisjonell fortellerstil på 2000-tallet og folkelig satiriker i de seneste romanene, er forskernes forsøk på å sette merkelapper på forfatterskapet.

«Jeg vil gjerne at boken skal overraske først og fremst meg selv. Skrive noe som får blodet til å boble. Med forskjellige genrer og stiler forsøker jeg å skape noe nytt hver gang».

Språket er for mange hovedpersonen i Sorokins verker. Vi spurte forfatteren hvordan han jobber for å oppnå så stor språklig presisjon i dialogene:

«Det er nesten som et musikalsk prosjekt. Åpenbart har jeg godt litterært gehør. Jeg liker å lytte til hvordan folk taler, liker å gjenskape tale, som å skrive noter. Kanskje fordi jeg liker musikk og regner den som den mest fullkomne kunsten. Litteratur tar andreplassen».

Med sin omhyggelige språklige bearbeidning står Sorokins verker i motsetning til mye språkbruk i Russland i dag. Hvordan ser forfatteren på språksituasjonen i Russland i dag og hvilken rolle spiller litteraturen i denne sammenheng?

«Litteraturen ser faktisk ut til å spille en stadig større rolle. Den gode litteraturen. Det er mere god litteratur i bokhandlerne i dag, opplagene for detektivromaner er synkende. Dette gleder meg. På nittitallet hadde fjernsynet en viktig påvirkning rent språklig. Nå er TVen fullstendig kontrollert og minner om fjernsynet på Brezjnevs tid. Mange unge familier har ikke TV, de leser nyheter på nettet og bruker skjermen for å se film. Men de leser mye. Interessen for bøker er stigende. Politisk vinter gjør at man vil varme seg. Noen ganger, når jeg ser folk går ut av bokhandlerne, tenker jeg at det ser ut som de bærer bøker som ved: et slikt ønske om å varme seg er meget forståelig».

Sorokin har lenge hatt sin egen nettside, og i den senere tid er han blitt en ganske aktiv blogger på nettstedet Snob. Hvilken rolle spiller Internett for ham?

«En stor rolle. Likevel er 90-årenes eufori  forbi, da man forventet litterære mirakler fra internettet. Jeg overvurderer ikke internettet. Det er en ren funksjonell, men også helt nødvendig ting. Jeg bruker det mye i mitt daglige arbeid, for å sjekke en opplysning, huske noe, i kommunikasjonen med forlagene. Det er et meget godt instrument. En skrivemaskin av en ny generasjon. Det er praktisk å kommunisere gjennom blogger. Men nå finnes også reaksjoner mot bloggene. Noen er blitt lei av dem, og er begynt å skrive ordentlige brev til hverandre. Det er en ny ideologi, jeg kjenner slike folk».