Hører klokkene ringe for russisk ytringsfrihet

Russiske Vladimir Sorokin (54) er en av Russlands mest respekterte forfattere, men har sjelden vært elsket av myndighetene.

Dagsavisen treffer ham på Litteraturhuset der han skal snakke om romanen «Køen» som nå er kommet i norsk oversettelse på Flamme forlag. For øvrig den første roman av Sorokin på norsk, og dessuten hans debutroman. «Køen» kom ut i Paris i 1986. I en tid da Sorokin tilhørte flokken med dissidentforfattere i Moskva.

Sorokin er en vakker mann med halvlangt krøllet hår. Han snakker langsomt og ettertenksomt på russisk, og blir tolket av Maria Kim Espeland. Det er litt ubegripelig at denne mannen er mest kjent for grove voldsskildringer og utmalende framstillinger av kroppens mer eller mindre behagelige sider. Sorokin tilhører en litterær krets som bryter med tabuer og de fleste av Russlands mer noble litterære tradisjoner. Derfor er han av noen kritikere blitt kalt både «monster» og «enfant terrible».

En kø

Men nå altså «Køen», som etter åtte år, i 1992, endelig kom ut på russisk. Denne underlige romanen består av en lang rekke med samtalebrokker, alle uttalt mens folk står i kø et eller annet sted i Moskva. Sånn sett et utsnitt av en sovjetisk virkelighet, som var påtrengende og tydelig i sin tid, men som ikke eksisterer lenger.

– Folk stilte seg i kø straks de så en liten samling mennesker, enten de visste hva som kunne kjøpes der framme eller ikke. Det er sagt at til enhver tid sto en tredjedel av Sovjet-statens mennesker i en eller annen kø, sier Vladimir Sorokin.

– Har du selv stått i kø?

– Naturligvis, det er derfor jeg kan beskrive den. Ideen til romanen kom over meg en sen natt mens jeg vandret hjem etter et selskap, sier Sorokin. I sentrum av Moskva fikk jeg plutselig øye på noen mennesker som sto i en kø, det vil si, noen satt også på benker. Det virket underlig. Jeg gikk bort og spurte hva de gjorde der, og da fortalte en av dem at de hadde stilt seg i kø fordi det hadde kommet et parti med dongeribukser i forretningen i nærheten. Det gjaldt å være tidlig ute.

– Så jeg stilte meg opp en stund og lyttet til hva som ble sagt. Den køen jeg skildrer i boka vokser fram en varm sommerdag. Folk går inn og ut av køen – for å kjøpe mat eller for å snakke med venner, eller for å sove litt på en benk. Samtidig utspilles en rekke samtaler og replikker i køen.

– Hvorfor kunne ikke en slik bok utgis i Sovjetunionen?

– Fordi den ble sett på som antisovjetisk, man mente den gjorde narr av systemet, forklarere Sorokin.

– Det er blitt sagt at du en periode måtte ha livvakter?

– Dessverre, det er nok bare en seiglivet myte, sier Sorokin.

– Hvordan forklarer du fenomenet kø?

– Under kommunismen fantes en overflod av ideer, men en total mangel på ting. I køen fikk man tilfredsstilt sitt behov for ting, mener Sorokin. Det hele var absurd.

Hører klokkene

– Hvordan vil du beskrive forholdene for forfattere i dagens Russland?

– En forfatter kan utgi hva som helst i dag. Husk Russland er et demokrati med ytringsfrihet, sier Sorokin, og smiler litt skjevt. Før han plutselig tilføyer: Men ingen vet hva som skjer i morgen. Foreløpig er det ikke sensur på litteratur. Men vi merker sensuren i nyhetsmediene, i avisene og TV-stasjonene.

– Vi hører klokkene ringe.

– Foregår det en rehabilitering av Stalin?

– Ja, det skjer allerede. I historiebøkene i videregående skole blir Stalin omtalt som en mann som på kort tid klarte å forvandle Russland til en sterk industristat. Når opprenskningene og represaliene nevnes hevdes det at dette var nødvendig for å bygge opp et solid statsapparat.

– Det er så kynisk, sier Vladimir Sorokin, som mener at statsledelsen i dette spørsmålet dessverre taler med to tunger.